We can make the night last forever

På torsdag var det én måned igjen. Det er helt ufattelig. Tirsdag skulle jeg bestille time på ambassaden og fikk litt av et sjokk. De hadde ingen ledige timer før 25.juli, altså dagen før jeg drar. Fikk helt utrolig vondt inni meg og måtte sende melding til mamma med en gang. Hun hadde visst nok hatt veldig lyst til å kaste opp der og da. Pappa ringte EF for å få råd, de sa at det var ingen ting vi kunne gjøre, bortsett fra å vente og sjekke jevnlig om det var noen som avlyste sin time. Om jeg ikke fikk det, ville jeg ikke få muligheten til å dra på campen i Massachusetts. Gikk hele dagen, hadde kjempe vondt og måtte gråte litt, rett og slett. Sånn går det når man utsetter og utsetter. Var en tur på jobben til mamma og pappa da vi helt randomly bestemte oss for å sjekke om ny ledig time og der var det en åpen luke på torsdag 17.juli. Da vi skulle fylle ut, hadde jeg jo selvsagt ikke passnummeret mitt, så vi måtte kjøre superfort hjem og fylle ut her, så nå skal jeg på den amerikanske ambassaden torsdag 17.juli klokken 10.00. EF ringte dagen etterpå og spurte hvordan det gikk, og sa at 17.juli var helt perfekt. Det var betryggende i og med at jeg trodde det var litt sent.

Natt til i går hadde jeg skikkelig mareritt. Drømte at jeg hadde mistet telefonkortet mitt(som jeg forøvrig kan ha rotet bort når jeg tenker meg om) og at det kom en EF buss og skulle kjøre meg til USA. Jeg hadde ikke pakka koffertene mine en gang. Kofferter, ja. Må få kjøpt det snart og begynne pakkinga så smått. Det her er veldig skummelt, men samtidig er jeg veldig glad.

Blir ikke så mye blogging nå framover, prøver å være mest mulig med venner og familie den siste tida. Herregud, det høres ut som om jeg skal dø eller noe, men det skal jeg ikke altså. Nå må jeg nesten avslutte, for jeg må kle på meg, sminke meg og rydde før Anniken kommer om en halv time. Vi skal kjøpe mat på butikken, gå til Martine og lage middag til jentene. Det er liksom den siste gangen alle får vært sammen, desverre kommer ikke Marte. Blir kos kveld. Jeg har blitt så glad i jentene mine.

The Veronicas - 4ever

This was a therapeutic chain of events.

Okei, så det her fikk jeg ikke publisert på mandag;

"Ah, har ikke rukket å skrive blogg om helga som var. Beste helga på lenge! Gjør det når jeg får tid, for nå skal jeg fortelle om noe annet som skjedde på lørdag. Jeg fikk nemlig mail fra vertssøsteren min, Hayley, som er 15 år. Det var skikkelig koselig! Merker at hun og jeg er veldig like personer. Håper vi får skikkelig bra kontakt, for da blir det ikke så "flaut" å komme til 1508 Faircrest Street, Canton, Ohio, USA. Det er så gøy! Jeg er bare så utrolig fornøyd med familien jeg har fått..det kunne ikke vært bedre. :)

Tida går så fort nå, det er nesten bare én månede igjen til jeg drar på campen. Jeg har en sånn følelse inni meg, en sånn lykke følelse.

I går satt jeg og fylte ut visum-papirer. Lurer på hvor mange papirer jeg har fylt ut siden oktober. En del, i hvertfall. Jeg er bare så sinnsykt klar nå, og ikke minst glad. Allikevel, nå som det nærmer seg, merker jeg mye bedre den klumpen i magen som forteller meg at jeg ikke må glemme at jeg må la vennene mine være her hjemme. Jeg hadde gjort mye for at jeg skulle få hatt med meg bestevenninna mi i bagasjen. Det blir rart, ikke være her hjemme på 12 måneder. Jeg er så klar, men samtidig gruer jeg meg litt. Det er normalt.

Haha, jeg kan til og med adressene til både skolen og huset jeg skal bo i.

Det som gjenstår nå er å få visum, finne ut hva jeg gjør med norsk faget, sende flere mailer, dra på Hove, kose meg med alle vennene mine, kjøpe gaver til vertsfamilien, kjøpe koffert, pakke og dra på camp og videre til Ohio.

I dag fikk jeg karakterene mine, forresten, 4.0 i snitt. Jeg er egentlig helt fornøyd. Er litt sånn "vet-ikke-heeelt", om du skjønner."

Herregud som jeg gleder meg til å reise og ikke minst til å tilbringe to uker på campen i Massachusetts! Skulle bare ønske jeg hadde fått litt mer og bedre kontakt med andre som skal på den samme campen, så om du skal på Stonehill campen 26.juli, si ifra da:) Kommenter eller send mail eller hva som helst, bare si hei.

Jeg husker da det var 119 dager igjen og sånt jeg. Nå er det bare..39 dager igjen. Jeg må fortsatt avtale møte på ambassaden. I morgen skal jeg en tur på skolen og fikse noe fag-greier. Og etter det skal jeg tilbringe natten i et telt med klassen min. Spennede? Joa.

I hvertfall..broren min er veldig bekymret da, fordi jeg skal dra, og jeg er jo så liten. Forresten så satt mamma og pappa og så på Windows Live Maps eller noe i går, og vi så på både huset mitt og skolen min i Canton. De har badebasseng:o Lykke!

Panic at the disco - Camisado

Don't shine before swine.

Metric er mitt nye yndlingsband, så vet dere det.

I dag var det slapper'a på skolen og var på stranda etter det. Tror jeg hadde godt av det, som den albinokidden jeg er. Jeg fikk beskjed x antall ganger om at jeg blendet menneskene rundt meg og måtte synge Ebony and Ivory da Marte la seg ved siden av meg. Det er kos. Jeg bada, jeg ble solbrent, det er sommer og jeg elsker det.

Den helga her blir så bra. I morgen er det ganske slapp skoledag, typ geografi forelesning fra halv ni til ti, fransk piknik og deretter..rydde eller noe? Så må jeg forte meg hjem, til byen for å ta sol, fikse gave til Martine og ordne meg før turen går til Tønsberg der jeg skal spise og på kino med de beste jentene som jeg er så glad i. Lørdag blir også meget kos, faktisk.

Grunnen til at vi skal til Tønsberg er jo fordi i dag hadde min kjære bestevenninne Martine bursdag. Hun fylte 17 år, og er altså da 6 måneder og 1 dag eldre enn meg. Jeg er så glad jeg har hu. :)

Neste uke har vi ikke ordentlig skole og på fredag får vi karakterene våre. Jeg gruer meg litt, egentlig. Første året på videregående har gått så usannsynlig fort, det er skummelt. Jeg er glad for at vi er ferdig med skolen, men noe av meg kommer til å savne det. Jeg tror jeg innså det i dag, da vi hadde "underholdnings"-greier i norsk timen. Jeg kommer til å savne 1STC, sånn litt hvertfall.

Isbit maskina på kjøleskapet vårt virker ikke, jeg spiser seigmenn, jeg er solbrent og klokka er 12:43 på natta. Jeg er herved 16 og et halvt år akkurat nå.

Metric - Soft Rock Star

it's impossible if possible

Hey, hey, heeey Hove. Ja, i går fant jeg det ut. Jeg vil, og skal mest sannsynlig, på Hove festivalen. I hvertfall på tirsdagen og onsdagen. Forhåpentlig med bestevenninna. Åh, det blir så bra. Jeg håper alt funker sånn at vi får dratt for å se på Panic, Band of Horses, The Kooks, The Wombats osv. Ihh, jeg fniser bare jeg tenker på det.

Herlighet, det er så utrolig varmt nå. Jeg skal snart på stranda med Martine, eller..når hun er ferdig i Tønsberg på personalmøte(som snart bør være ferdig). Naboen griller. Det lukter skikkelig tennvæske, ugh. Var hos tannlegen før skolen i dag(08:15, kill me), deretter to timer med engelsk, så måtte vi ut og gå i skogen, joa. Når jeg tenker meg over så er den bloggen her litt sånn..uinterresant, men dere som leser bør være så glad for at jeg ikke skriver om menssmerter(som utallige jentebloggere skriver om), just saying.

Nå er det 24,7 grader i skyggen og jeg må tømme oppvaskmaskin og gjøre meg klar for en liten strandtur. Hjernen har tatt sommerferie allerede, men jeg må gjøre ferdig stikkord til eventuell muntlig samfunnsfag eksamen i morgen. Kos. Siste uke med ordentlig skole nå, regner med å ikke komme opp i muntlig, i og med at jeg kom opp i skriftlig(noe som gikk helt greit egentlig).

Silversun Pickups - Lazy Eye
(fordi den minner meg om høstferien)